Søstera mi er 3 år yngre enn meg og jeg tenker på henne som en liten jente - hun er jo tross alt lillesøstera mi... Hun har vært sammen med hennes kjæreste i hele 5 år, de er forlovet (vært det i 2 år allerede.-..) og nå er hun gravid!!! Det er liksom helt feil!
Ikke missforstå meg, jeg vil da absolutt ikke bytte ut byturer, shopping av klær i butikker og løse forhold med det å skifte pleier hver dag og ikke få noe søvn! Men det er liksom feil at lillesøstrera mi har blitt så "voksen" og ikke jeg. Mamma spør hele tiden om jeg ikke har møtt en spesiell og at hun virkelig har lyst å bli bestemor snart. Men det får hun så dessverre ikke av meg. Jeg føler bare det er så utrolig mye annet jeg vill oppleve før jeg trer inn i de kjedelige voksnes regler. Det er klart jeg en dag vil gifte meg, får barn, hund, hus etc. - men bare ikke nå! Jeg synes bare det er feil å prøve å presse meg inn i noe jeg ikke er klar for.
Det er klart at det å bli kone og mamma ikke er verdens undergang. Og jeg ser jo absolutt hvordan jeg kan fortsette med nesten alt jeg allerede gjør. Så fort jeg er ferdig med å amme så kan jeg da ta meg noen byturer med venninnene forde. Og shopping i butikkene kan jo lett byttes ut med en shop på nett. Og jeg må jo innrømme at jeg mange ganger kunne ønske jeg fant den ene rette personen i mitt liv, men man kan ikke presses til å finne kjærligheten akkurat, det får skje når det skjer...
Budskapet er vel kort og godt: Ikke press noen til å vokse opp, det skal man nok selv finne ut av når man først blir klart:)
Ikke missforstå meg, jeg vil da absolutt ikke bytte ut byturer, shopping av klær i butikker og løse forhold med det å skifte pleier hver dag og ikke få noe søvn! Men det er liksom feil at lillesøstrera mi har blitt så "voksen" og ikke jeg. Mamma spør hele tiden om jeg ikke har møtt en spesiell og at hun virkelig har lyst å bli bestemor snart. Men det får hun så dessverre ikke av meg. Jeg føler bare det er så utrolig mye annet jeg vill oppleve før jeg trer inn i de kjedelige voksnes regler. Det er klart jeg en dag vil gifte meg, får barn, hund, hus etc. - men bare ikke nå! Jeg synes bare det er feil å prøve å presse meg inn i noe jeg ikke er klar for.
Det er klart at det å bli kone og mamma ikke er verdens undergang. Og jeg ser jo absolutt hvordan jeg kan fortsette med nesten alt jeg allerede gjør. Så fort jeg er ferdig med å amme så kan jeg da ta meg noen byturer med venninnene forde. Og shopping i butikkene kan jo lett byttes ut med en shop på nett. Og jeg må jo innrømme at jeg mange ganger kunne ønske jeg fant den ene rette personen i mitt liv, men man kan ikke presses til å finne kjærligheten akkurat, det får skje når det skjer...
Budskapet er vel kort og godt: Ikke press noen til å vokse opp, det skal man nok selv finne ut av når man først blir klart:)
Ingen kommentarer:
Send en kommentar