Utluftning nr. 9: For tidlig for giftemål!?

For 2 år siden møtte venninna mi det hun kaller for "drømmemannen". Eller gutten som jeg nå vil kalle ham:P Hun har alltid fortalt om hvordan han alltid er der for henne, hvordan de aldri krangler og hvordan hun alltid er sikker på at det vil være dem to for alltid. Det kan være fordi jeg kommer fra en skillsmissefamilie, men jeg tror ikke helt på evig kjærlighet. Og da når hun hele tiden skal smøre den inn i meg at de har det mest perfekte forhold, så blir jeg litt lei!

Nå, to år etter at de møttes har han gått ned på kne og spurt han om hennes hånd. De er 22 år gamle og bor i en liten leieleilighet - og nå vil de ut og bekrefte deres kjærlighet for offentligheten. I går satt jeg og søkte litt etter den siste mote, og kom tilfeldigvis over en nettbutikk med brudekjoler. Det er klart at jeg ikke har store erfaringene med bryllup, men bare kjolen koster jo en formue! Skjønner bare ikke hvordan de skal få penger til dette giftemålet.

Nå høres jeg kanskje bare sjalu ut, men jeg synes det bare er alt for tidlig å gifte seg. Ikke bare er de bare 22 år, men de har da heller ingen livserfaring. Jeg skjønner bare ikke hva de skal få ut av det. Det er klart at de får en ring på deres finger og et offentlig stempel hvor de kan kalle hverandre for mann og kvinne, men lommeboka blir jo også passe tom av det... Personlig skal jeg vente LENGE med å gifte meg! Hvis jeg finner drømmefyren (som hun kaller det), kommer jeg heller ikke til å ha noe interesse i å bruke opp alle pengene mine på at jeg skal kunne kalle meg selv for kone. De pengene kan ko heller gå til ferier, shopping på nett, kafé besøk og annet godt.

Nå som det er lufta ut, så får jeg vel heller glede meg på veiene av venninna mi:) ...jeg skal i hvert fall prøve;)

Utluftning nr.8: Gjerrig veninne 2

Vet jeg har skrevet om det før, men må bare lufte litt ut om det igjen; jeg har ei veninne som bare er så sykt gjerrig!!! I helgen var jeg med hu på shopping fordi hun ville ha min mening når hun skulle shoppe litt vårmote. Jeg hadde jo ikke penger til å kjøpe noe, så drasset bare etter henne. Hun har arvet en del penger og er litt bortskjemt, så har nok penger for å si det sånn. Men sånn er det jo, at hun kan shoppe i vei og jeg heller får holde meg til klærne fra sist år. Men det er ikke her problemet ligger. Senere på kvelden inviterte hu med hjem til henne for å spise og kose oss. Jeg hadde ikke spist siden frokost, så gleda meg til å få noe god mat og kose oss. Jeg tok med et par øl og da hun hadde sakt hun skulle fikse mat. Det jeg fikk servert var pasta med peste og en hvitløksbaguet. Ikke det mest spennende eller næringsrike maten jeg kunne tenke meg... Men ikke nok med det - utover kvelden som vi skulle kose oss med øllen hadde hu ingen ting å by på utenom et eple. - litt av en lørdagskveld. Det er jo ikke fordi hun ikke har rå til å kjøpe noe godt, men hun er bare så sykt gjerrig!

Et annet eksempel: Typisk til bursdager så bruker jeg sånn 250 kroner på bursdagsgaver. Sist år ga jeg hu et pent innrammet bilde, en kjede og en anton berg sjokolade konfekt pakke. Sist jeg hadde bursdag fikk jeg noe billig undertøy hu hadde kjøpt på H&M. Senere fikk jeg vite av ei venninne at det var noe hun hadde fått til jul som hun ikke kunne bytte...

Jeg vet ikke om jeg skal si noe til hu eller om jeg bare skal fortrenge det?? Ellers har jeg vurdert å svare hu med samme medisin. Kanskje jeg skal invitere hu på mat til helgen og servere frossenpizza med et glass vann:P Nei, det klarer jeg ikke - sånn er jeg bare ikke!

Utluftning nr. 7 - En våt og kjedelig hverdag!

Dag inn og dag ut går jeg og tenker på hvor trøtt jeg er av alt! Trøtt av å stå opp om morgenen, trøtt av å måtte finne noen klær å ha på meg, trøtt av å følge med på den siste mote, trøtt av å studere, trøtt av jobben min, trøtt av å trene, trøtt av å finne ut hva jeg skal spise til middag - listen er lang og den fyller hverdagen. Jeg har et veldig greit og simpelt liv, og det er nettop der problemet ligger - jeg er trøtt av det simple! Kan det bare ikke skje noe stort så jeg endelig føler jeg lever igjen. Det er jo ikke som om jeg ikke har planer med venner. Nå i helgen skal jeg på Latter og se komikameratene med noen venner - og det gleder jeg meg jo selvfølgelig til. Men det gjør ingen forskjell for den trøttende hverdagen, det er bare noen timer og så er det over. Det er ikke som om jeg har lyst eller behov for å rejse eller flytte til et annet land, jeg vil bare det skal skje noe. For leden satt jeg og tenkte på hvordan det ville være dersom jeg ble gravid - hvor mye live mitt ville endre seg. Spørsmålet er jo så om det ville gjøre meg enda mer fysisk trøtt da, men jeg ville i hvert fall få noe å leve for. Det er klart at jeg da måtte omprioritere litt; ikke dra på byn hver helg, droppe shopping på nett (eller kun shoppe babyklær i tilfelle...), ha med matpakke hver dag, ikke planlegge alt mulig med venner hele tiden osv. Jeg sier jo ikke at jeg vil ha barn, jeg er jo tross alt singel og det passer jo over hode ikke der jeg er i livet. Men jeg mangler noe inspirasjon og glede i livet - og det må jeg prøve å finne. Kanskje jeg skal finne meg en ny hobby, eller en ny jobb - jeg trenger til en ny utfordring. Fjerne rutinene og starte med friske ark - det lyder som noe jeg kunne trenge!

Nå sitter jeg jo faktisk på jobb - så kanskje jeg skal våkne opp og gjøre noe litt mer "fornuftig" enn dette...